Hei!

Jeg er usikker på om jeg er journalist som har begynt å blogge, eller blogger med redaktørbakgrunn. Grensene viskes stadig ut. Jeg anser meg derfor som skribent og trives godt med en fot i hver sjanger. Velkommen! 

Den store reisen

Den store reisen

Eva Rose Furmyr drømte om "postkortstrender", men sin indre ro fant hun i jungelen.

Det var en telefon fra banken som måtte til. Om at hun var blitt for gammel for BSU-konto. – Hva? Rett frekt, ler Eva, som bestemte seg for å realisere en mangeårig drøm om å oppleve verden. Alene. En enveisbillett til Thailand ble starten på et fem måneders eventyr.

– Jeg tenkte ”snart er det for sent. Plutselig har jeg mann og barn”. Jeg ønsket å lære mer om andre kulturer, og jeg ville utfordre egne grenser. Hjemme sover jeg på fire madrasser dekket av egyptisk bomullslaken. Backpackerlivet byr ikke på samme komfort. Tanken på å flytte utenlands har streifet meg. Jeg trengte svar.

Eva ble spurt om hun ikke var redd for å reise alene. Hva om hun ble syk? Malaria? Denguefeber? – Fra jeg var liten har jeg vært mer redd for å gå glipp av ting. Frykt skal ikke hindre meg i å leve.

Første stopp: Bangkok. Deretter jungeltrek i Kancahanaburi, og øyhopping i Thailand. Eventyret startet for alvor da Eva dro til Noh Bo, som grenser til Burma.

– Ingen busselskap ville selge meg billett. De frarådet meg å dra, men jeg ga meg ikke. Klokken fire på natten stoppet bussen midt i jungelen. Det var mørkt og bevæpnete militærmenn kom ombord for å sjekke pass og papirer. Flere ble geleidet ut av bussen før vi andre fikk lov å gå av. Ute ventet motorsykkeltaxier, som ble kapret en etter en. I frykt for å bli værende alene i bushen, hoppet jeg bakpå en av dem.

– Shit! Jeg er alene, tenkte jeg. Ingen finner meg hvis noe skjer, men jeg var for trøtt til å være redd. Jeg klamret meg fast, og tilslutt var vi på hotellet. Neste morgen fortsatte turen bakpå et lasteplan gjennom jungelen.

– Vi kjørte gjennom frodig, vakker natur, og forbi små landsbyer og flyktningsleiere. Vel fremme møtte jeg verdens blideste jente, Line, som er kusinen til en kollega. Hun unnskyldte seg for å la meg vente. Hun var opptatt i en samtale med geriljalederen. På lasteplanet hans satt to halvdøde menn som hadde vært i en ulykke. Han ene stirret på meg med ansiktet dekket av blod. Fem minutter senere var han død.

Det ble et sterkt første møte med Noh Bo. Karenfolket, som bor der, er flyktninger fra Burma. Flere er papirløse og har ikke lov til å forlate området.

– De må leve av naturen. De manglet alt vi tar for gitt i Norge. Likevel, ingen klagde. Jeg ble møtt med nysgjerrighet og store smil, og fikk spørsmål om jeg har vært i krig fordi jeg har tatoveringer. Eh, jeg har en rose fordi jeg heter Rose til etternavn, sier Eva med et smil, og legger til. – Noh Bo er det heftigste jeg har opplevd. På andre siden av elven smalt det fra gevær og landminer, men aldri har jeg møtt blidere mennesker. Line jobber frivillig som arkitekt. Hun viste meg sykehus, barnehjem og skoler hun har bygd i samarbeid med de lokale og sine kolleger i Gyaw Gyaw.

På turen ble Eva motivert til å gi av seg selv. Like utenfor Kanchanaburi lå barnehjemmet Moo Baan Dek, hvor hun jobbet frivillig som fotolærer.

– Jeg underviste 250 barn, og lærte dem enkle triks foran og bak kamera. Jeg kom med et ønske å gi dem kjærlighet og glede. Isteden var det de som ga det til meg. Igjen ble jeg overveldet over livsgleden deres.

I løpet av turen feiret Eva kinesisk nyttårsaften i Singapore. Hun surfet på Bali, og levde som en dronning på Gili-øyene. På Fiji havnet hun midt i regnsesongen. Hun ble ikke lenge på Fiji og reiste videre til Australia, men etter kort tid begynte hun å lengte tilbake til jungelen.

– Jeg har alltid higet etter hvite sandstrender med bølgeskvulp og palmesus. De fant jeg på Gili-øyene, men det går visst an å bli lei strandlivet. I jungelen forsvant tid og sted. Der fant jeg min indre ro.

Evas nære venn, Steffen Trulsen, driver turistbyrået Mellow Trek i Kanchanaburi, Thailand. Han tar med turister på uforglemmelige opplevelser i jungelen. Eva fikk bli med på elefant-trek, de så vakre fossefall fra flytende bungalows og besøkte tigertempler. Steffen introduserte henne til høvdingen, Galok, og hans familie, som hun bodde med to siste ukene.

– Der levde jeg som i gamle dager. Uten internett og telefon. Jeg tok morgenstellet i elva. Frokosten hentet jeg i hagen. Jeg fikk også være med på jakt. 5 menn, 7 hunder og meg.

Ikledd kamuflasjedress i 45 varmegrader kjempet Eva seg gjennom jungelen. Slyngplanter dekket bakken og pigger stakk ut fra trestammene.

– Adrenalinet pumpet gjennom kroppen. Jeg ville bli med gutta å skyte, men måtte være på campen vi lagde med egen livvakt: En vakthund. Der fikk jeg bekreftet at jeg ikke trenger egyptiske bomullslaken. Jeg sov min beste natt i hengekøyen, under en presenning. Neste morgen våknet jeg til lyden av latter rundt bålet. ”Logwa sov godt i natt?” spurte de og lagde snorkelyder. Logwa er navnet de ga meg, som er en jungelfrukt. På kvelden fikk jeg være med å partere og tilberede villsvinet vi fanget. Det ble et festmåltid.

Bestemor i jungelen, på 94 år, fikk ikke fred i sjelen over at Logwa ikke hadde mann og barn. Hvilte det en forbannelse over henne? Hun velsignet Logwa i håp om at det ikke var for sent.

– Jeg startet med å være for gammel for BSU. I jungelen fikk jeg vite at alt håp var ute, og som backpacker var jeg 10 år eldre enn de andre. Men, jeg har hatt mitt livs eventyr. Det er aldri for sent.

Som enslig backpacker var Eva bevisst på at alle avgjørelser lå på hennes skuldre.

– Da bussen stoppet i jungelen, var det ingen å spørre om råd. De skjønte ikke hva jeg sa. Blir du i jungelen? Sitter du på med en fremmed mann? Jeg måtte stole på meg selv, og satse på at det gikk bra.

Reisen var full av kontraster. Fra 5-stjerners luksus på Gili-øyene til det enkle liv i jungelen. Det viste seg at luksusen for Eva lå i det enkle liv. – Jeg fikk ny selvtillit. Jeg kan gjøre alt ved hjelp av drivkraft og sunn skepsis. Hjemmet mitt er Norge, men jeg vil reise mer. Neste gang sammen med en mann, smiler hun.

Din life coach, Christine Otterstad om:

Å følge drømmen

Å ha drømmer er noe av det beste vi kan ha. De er ofte drivkraften i oss. For å realisere en romantisk drøm, kan det være lurt å gjøre den om til et mål. Mål er drømmer med ben, de går et sted. For at denne drømmen skal gå riktig sted, er det lurt å stake ut kursen, å spesifisere drømmen. Nøyaktig hva vil du ha? Hva skal til for at akkurat DIN drøm går i oppfyllelse. Dette vil gjøre det lettere når du skal forberede og planlegge, da slipper du å gå så mange omveier.

Selv om drømmer selvfølgelig skal få lov til å være store og romantiske, er det smart å alltid ha en finger i jorda. Er det realistisk å utføre drømmen? Mange stoppes av økonomi eller andre forpliktelser. Da kan det hende at drømmen må vente en stund til, men tenk så deilig det vil være å oppnå en drøm du virkelig har jobbet for. En drøm vil alltid være verdt å vente på og å slite for.

Når det gjelder drømmer generelt, er det mange som har lyst, men få som tør. Det fins mange unnskyldninger får å slippe, som å fokusere på farer og begrensninger. Med gode forberedelser kan du lage et godt, gjennomførbart mål, som bunner ut i en fantastisk drøm.

Ordtaket ”du lever bare en gang” stemmer ikke helt. Du dør bare en gang, men du lever om og om igjen, hver dag. Hver dag får du en ny sjanse til å starte på DIN drøm.

Å reise alene

Hva du bør tenke på når du reiser alene handler mye om hvor du skal. Det er stor forskjell på å reise rundt i Europa og Østen. Her er det igjen viktig å spørre seg selv hva du vil ha for at du skal føle du lever drømmen din. Husk at du skal være gjest i andres land. Det er viktig å ha respekt for nye kulturer. Vær raus mot deg selv og andre, noe som er viktig ellers i livet også. Det er ikke alltid ting går som planlagt. Det er heller ikke alltid at drømmene lever opp til forventningene. Hvordan vil du takle det? Ha et åpent sinn på reisen og vær forberedt på å finne nye løsninger underveis.

Hekta på Twilight

Hekta på Twilight